På fredag fikk vi utdelt hjemmeeksamen i multippel regresjonsanalyse, og den var faktisk verre enn fryktet (og jeg fryktet ganske forferdelige oppgaver). Jeg har rett og slett ikke hjernekapasitet til multippel regresjonsanalyse. Nå vil jeg helst fortrenge hele metoden og grave meg ned til den er borte, men da kommer den bare tilbake neste semester! *kjempesukk*. I morgen er jeg forhåpentligvis ferdig med å gjøre mitt beste for ikke å avsløre at jeg egentlig ikke skjønner noe som helst, og da skal Stine og jeg arrangere quiz på Hinsides klokken ni. Så da er det bare å dukke opp…med mindre jeg har gravd meg ned da:)

Nå er det ingen vei tilbake. Brann blir seriemestere i år, for første gang siden 1963. Det var ellevill jubel i sentrum i hele natt…siden jeg bor 20 meter fra Bryggen fikk jeg primalskrikene nesten rett inn i ørene, heldige meg. Men selv om jeg ikke satte så veldig pris på å få ødelagt nattesøvnen av rabiate Brannsupportere, er det litt rørende å se hvor enormt mye glede det er i Bergen etter at gullet "kom hem". Vi søkte tilflukt på BIFF, i en mørk kinosal og kjønnsidentitetskrise i filmen "XXY", etter å ha fått med oss litt av norges søteste vokal på Garage, der Egil Olsen fortvilt prøvde å overdøve "en by mer bråkete enn New York". Vi venter i spenning på søndagens fest. Multippel regresjon OG fotballgalskap i skjønn forening.

Egil Olsen med nytt album –
I am a singer/songwriter

I dag er det skikkelig kaldt og guffent ute…og litt kaldt og guffent inne også. Er hjemme og prøver fortvilt å forstå hva multippel regresjon egentlig dreier seg om. Vi holder på med metodekurs, og jeg liker ikke metodekurs, spesielt ikke når det handler om sånne vanskelige ting vi ikke skjønner noe av og foreleseren har en forkjærlighet for å kalle folk dumme. Han burde fått buksevann. Denne og neste uke er det filmfestival i Bergen (BIFF), og senere skal vi se en dokumentar som heter "For the bible tells me so", som omhandler hva som skjer når konservative kristne får homofile eller lesbiske barn. Skal også se "I'm not there" som tar for seg ulike epoker i livet til Bob Dylan, spilt av ulike skuespillere (blant andre Richard Gere og Cate Blanchett). På lørdag skal vi dykke igjen…det blir sikkert litt skummelt og veldig kaldt, og forhåpentligvis gøy og mellomøreproblemfritt. Men nå må jeg tilbake til de multiple regresjonene…I can do it, I can do it…

Fra åpningsfilmen på BIFF, som
heter "Across the Universe".

Hva er det egentlig med paraplyer? Jeg kjøper paraplyer stadig vekk, men det er veldig sjelden jeg faktisk har en paraply når jeg trenger en. At de forsvinner skyldes både at jeg glemmer dem igjen her og der, og at noen tar mine paraplyer. I går var jeg ute på byen med min nyinnkjøpte 7-eleven paraply. Da vi skulle gå fra Legal til Garage var paraplyen min borte vekk. Da det regnet en hel del ute, tok jeg med meg en paraply som lå på gulvet og så veldig ensom og gjenglemt ut. Denne glemte jeg igjen på Garage. To paraplyer hadde jeg, ingen paraplyer fikk jeg med meg hjem. Jeg lurer på om det er litt med paraplyer som det er med lightere…noen mennesker kjøper alltid en hel haug lightere som de klager over at de mister og glemmer rundt forbi, mens andre har skapene sine fulle av andre sine lightere….er det noen der ute som har skapene sine fulle av paraplyer? Jeg har en tjue-tretti paraplyer jeg gjerne ville hatt igjen…

I dag har jeg stått på hodet i gryter og karripulver da snille tante Ming ga meg kurs i Thailandske kokekunster. Trengte å utvide de ellers ganske slunkne på-kjøkkenferdighetene mine. Nå kan jeg steke pizza OG lage thaimat! Er fremdeles hjemme på høstferie, selv om det egentlig ikke er høstferie lengre, men som jeg i dårlig skoleånd har utvidet noen dager. Nå er klokken mange og bortsett fra min egen veldig hyppige gjesping er det uhyggelig stille her. Bør kanskje tusle i seng før jeg begynner å tenke på spøkelser.

Hodet ditt oppi her, takk.

I skrivende stund er jeg hjemme på høstferie i Sandnes. Høstferie er travelt. Da er det lenge siden jeg har sett ganske mange mennesker jeg gjerne vil se igjen; samtidig som eksamen nærmer seg faretruende og jeg må lese pensum og skrive semesteroppgave, og helst vil slappe av litt også. Dette krever planlegging. Planlegging er ikke min sterke side. Vi kom oss uansett avgårde på Carte Blanche sin danseforestilling "This night of no moon" i Sandnes kulturhus idag, og den var utrolig fin. Dessuten leste jeg ferdig "After Dark" som så vidt jeg vet er den siste oversatte Murakami-boken. I likhet med "Kafka på stranden" fortjener den også et hurra. Hvis du vil kan du lese Dagsavisens anmeldelse av boken her.