I dag leste jeg en ganske interessant artikkel om semikolonet. Jeg er veldig glad i semikolon, og bruker det i hytt og vær selv om jeg strengt tatt ikke aner hvordan det egentlig skal brukes, og helt sikkert gjør en hel masse semikolonfeil. Ifølge språkrådet kan tegnet brukes til å lage en liten pause mellom setninger som hører sammen og skal understreke den nære sammenhengen mellom disse. Helene Uri mener semikolonet kan sees på som unødvendig og at det er som et stort komma og et lite punktum.  Litt usikker på hvor denne entusiasmen min kommer fra, men i og med at det blir så lite brukt kan det skyldes en form for semikolonsympati. I min verden blir uansett semikolon satt stor pris på enten det blir brukt som et stort komma, et lite punktum, en pause mellom setninger, eller noe helt annet og grammatisk ukorrekt. Hvis du føler deg litt semikoloninteressert kan du lese hele artikkelen her.

Fant noen gamle Lenore-blader etter en liten våropprydding, og siden jeg endte opp med å lese dem og har ledd litt lettere hysterisk for meg selv, poster jeg et dikt ved samme navn av Edgar Allan Poe…som inspirerte Roman Dirge til denne tegneserien…som altså er veldig morsom.

Ah, broken is the golden bowl! the spirit flown forever!
Let the bell toll! -a saintly soul floats on the Stygian river -
And, Guy De Vere, hast thou no tear? -weep now or never more!
See! on yon drear and rigid bier low lies thy love, Lenore!
Come! let the burial rite be read -the funeral song be sung! -
An anthem for the queenliest dead that ever died so young -
A dirge for her, the doubly dead in that she died so young.

"Wretches! ye loved her for her wealth and hated her for her pride,
And when she fell in feeble health, ye blessed her -that she died!
How shall the ritual, then, be read? -the requiem how be sung
By you -by yours, the evil eye, -by yours, the slanderous tongue
That did to death the innocence that died, and died so young?"

Peccavimus; but rave not thus! and let a Sabbath song
Go up to God so solemnly the dead may feel no wrong!
The sweet Lenore hath "gone before," with Hope, that flew beside,
Leaving thee wild for the dear child that should have been thy bride -
For her, the fair and debonnaire, that now so lowly lies,
The life upon her yellow hair but not within her eyes -
The life still there, upon her hair -the death upon her eyes.

Avaunt! tonight my heart is light. No dirge will I upraise,
But waft the angel on her flight with a paean of old days!
Let no bell toll! -lest her sweet soul, amid its hallowed mirth,
Should catch the note, as it doth float up from the damned Earth.
To friends above, from fiends below, the indignant ghost is riven -
From Hell unto a high estate far up within the Heaven -
From grief and groan to a golden throne beside the King of Heaven."

Hi hi

Hurra, hurra, endelig er billettene bestilt! 17 Juni drar Stine, Øivind og jeg til Mexico og blir værende nesten to uker. Jeg har kjøpt lonely planet guide og drømmer meg bort allerede. No vil æ kvil i sola, prøv å kom på rett kjøøl. No e det punktum finale, du får prøv å smør på brødskiva di sjøøl.

Fine stranden og ruinene i Tulum

Jeg blir ofte litt trist og litt glad på en gang når jeg kommer over veldig bra filmer om ensomme, rare mennesker basert på sanne historier. "Into the wild" handler om Chris McCandless som i 1990 og bare 22 år gammel, vandret avsted i Alaska helt alene, med så lite utstyr og forberedelser som mulig. Historien var rørende og fascinerende, men vemodig fordi han etter to år endte opp med å sulte ihel i et bussvrak forlatt i villmarken. Det bildet du ser under her ble tatt av McCandless selv; funnet og fremkalt etter at liket og tingene hans ble oppdaget at noen jegere. Jeg ble veldig interessert i å finne ut mer om hva som har foregått i hodet på en mann som velger bort alt som er kjent for ham til fordel for et usikkert liv i total ensomhet. Jon Krakauer har skrevet en bok om livet til Chris McCandless, og nå må jeg visst bare løpe til biblioteket.

Chris McCandless utenfor bussvraket sitt, der han ble funnet død