Det føltes litt forvirrende å se Bob Dylan på scenen i Stavanger igår. Var den gamle, lett skrøpelige mannen med det bistre uttrykket i ansiktet der oppe Bob Dylan? Tilhørte den til tider bjeffende, fordreide stemmen faktisk ham? Var den andre låten han spilte virkelig "Don't think twice, it's all right"? Jeg er uansett veldig fornøyd med at han på sin nyoppfunnede måte i det hele tatt spilte noe sånn cirka i nærheten av nevnte sang, da det er en av låtene hans jeg rangerer aller høyest. Det kom dessuten flere bra låter utover kvelden, blant andre "Tangled up in blue" og (utrolig nok) "Like a rolling stone". Ellers var stadion full av sol og fine mennesker jeg ikke har sett på lenge…Og da måtte det jo bare bli en gøy kveld.

It ain't no use to sit and wonder why, babe
If you don't know by now
And it ain't no use to sit and wonder why, babe
It'll never do somehow
When your rooster crows at the break of dawn
Look out your window and I'll be gone
You're the reason I'm travellin on
Don't think twice, it's all right.

It aint no use in turning on your light, babe
That light I never knowed
And it ain't no use in turning on your light, babe
I'm on the dark side of the road
But I wish there was something you would do or say
to try and make me change my mind and stay
We never did much talking anyway
so don't think twice, it's all right.

It aint no use in calling out my name, gal
like you never done before
It aint no use in calling out my name, gal
I can't hear you anymore
I'm thinking and wondering walking down the road
I once loved a woman, a child I'm told
I give her my heart, but she wanted my soul
Don't think twice, it's all right.

So long, Honey babe
Where I'm bound, I can't tell
Goodbye is too good a word, babe
So I'll just say fare thee well
I aint saying you treated me unkind
You could have done better but I don't mind
You just kinda wasted my precious time
But don't think twice, it's all right.

Da hodet mitt antas å ikke inneholde noe som helst av særlig interesse for omverdenen for øyeblikket er det litt problematisk å blogge. Med unntak av psykoterapeutiske behandlingsintervensjoner er det rett og slett litt lite action. Jeg kan for så vidt velge å ikke oppdatere bloggen, men da risikerer jeg kanskje at alle blir skrekkelig leie av Albert Åberg eller slutter å lese den og ikke får det med seg om det skulle dukke opp noe gøy en dag. Jeg kunne jo ha skrevet om aktuelle psykoterapeutiske behandlingsintervensjoner, men det får ganske sikkert omverdenen til å angre på at den ønsket en bloggoppdatering…derfor poster jeg noen morsomme psykoterapeutiske behandlingsintervensjoner skrevet av Hal Sirowitz i diktform i stedet og satser på at det ikke bare er jeg som ler:)

You read in a book that the best way
to get someone attracted to you,
my therapist said, is to be a good listener.
But the problem is that she read the same book.
So while you're trying to get her to talk,
she only wants to listen.
Therefore she is not becoming attracted to you, and you're not
becoming attracted to her, because
neither of you is saying anything.

Just because she started the letter
calling you dear, my therapist said,
and ended it with love doesn't mean
that she has a crush on you. Millions
of people start and end a letter that way.
If you were a detective, you'd never
solve a case, because you'd fall for
the first phony clue that the murderer left you.
You have to wait for her to write
another letter to tell if she likes you. And
even then you might not have enough proof.

It was a bad omen, my therapist said,
when she told you that she thought
the relationship wasn't going to last.
You might expect to hear that
after you had the first fight,
but for her to say that on the first date
means she's either too pessimistic
or that she has too much inside information.

I likhet med de fleste andre likte jeg Albert Åberg-bøkene da jeg var liten, og kanskje i motsetning til en god del andre, mer normalbehårede barn, likte jeg aller best å lese om Milla. Milla hadde rødt hår og var den tøffeste jenta i gaten, og som et stakkars rødhåret barn ble alle litterære rødtopper som ikke het Pippi mottatt med evig takknemlighet. Jeg har ærlig talt ikke tenkt så mye over hva som "skjedde" med karakterene i Albert-bøkene. Albert er Albert og han er liten og har en snill pappa. Da jeg tilfeldigvis kom over Hässelby kunne jeg derimot ikke la være å bli nysgjerrig på hvilke tanker Johan Harstad hadde gjort seg om nettopp dette. Jeg skal ikke røpe så veldig mye, selv om jeg har litt lyst…men boken begynner iallefall med at pappaen til Albert blir kjørt over av en lastebil og at han kanskje ikke var fullt så snill som en hadde trodd. Dagbladets anmeldelse av boken finner du her.

Et kjempestort hvitt vesen vugger sakte frem og tilbake i den enorme vanntanken. Jeg er liten og alene i rommet hvor den befinner seg. Det er bare månefisken og jeg. Jeg blir helt paralysert. Står stille i mørket og bare stirrer på denne rare fisken som ser så sørgelig malplassert ut. Jeg fortsatte å tenke på den lenge etterpå, og det hender jeg tenker litt på den fremdeles. Månefisken var en av hovedattraksjonene på Nordsømuseet i Hirtshals for noen år siden. Nå er den kanskje i en fiske-himmel et sted; det oppstod en brann i museet i 2003 da den dessverre døde. Jeg er altså ikke egentlig så veldig opptatt av fisk, men det er noe med disse månefiskene som er merkelig fascinerende. Det er få akvarier i verden som har hatt denne type fisk gjennom lengre tid, men man kan se dem i Portugal, Japan og USA. Ellers finnes de i alle verdens hav…så jeg må kanskje ut på månefiskjakt en vakker dag.