I helgen var jeg i Oslo for å dra Siri med på Bon Iver-konsert, og la Siri dra meg rundt halve Oslo på sightseeing. Oslo var overraskende fin, Siri veldig gøy å treffe igjen og Bon Iver like bra live som på plate. Nå er jeg tilbake i virkeligheten og stresser rundt hjemme, mens jeg nynner på Magnetic fields (I could dress in black and read Camus, smoke clove cigarettes and drink vermouth like I was 17, that would be a scream, but I don't want to get over you…) og lurer litt paranoid på om det vokser muggsopp opp gjennom gulvet. Ellers har jeg på nerdete vis blitt hektet på "In treatment" og sluntrer unna alle forelesningene denne uken, nesten helt uten dårlig samvittighet:) Etter å ha lusket rundt på bloggen til Aslak, så jeg at han hadde skrevet om en annen HBO-serie det kan være verdt å sjekke ut.

Gabriel Byrne fra
"In treatment"

Siden jeg og Hanna er på samme veiledningsgruppe, har jeg klart å lure til meg oppskriften på noe som ganske sikkert er verdens beste muffins. Jeg har fått tillatelse til å poste den på bloggen og spre det glade muffinsbudskap. Oppskriften på Hannas bjørnebærmuffins finner du her…eller til høyre et sted sammen med de andre oppskriftene. (Nå følte jeg meg litt sånn kone-aktig). De smaker spesielt godt når det er mørkt, kaldt og regnete ute, og du får noen andre til å lage dem.

Det finnes noe musikk jeg alltid vender tilbake til. Musikk jeg nesten kan glemme en stund, men alltid oppdager igjen. Etter en helt forferdelig travel uke har jeg huleboer-kveld og hører på nyoppdagede Joni Mitchell, mens jeg prøver iherdig å bruke hjernen på en minst mulig utmattende måte. Det er ganske umulig å ikke tenke, men det hjelper av og til å konsentrere seg om andres tanker. Jeg låner noen av Joni Mitchell. Hun tenker så fint.

Tears and fears and feeling proud, to say "I love you" right out loud.
Dreams and schemes and circus crowds, I've looked at life that way.
But now old friends are acting strange,
they shake their heads, they say I've changed.
Well something's lost, but something's gained, in living every day.
I've looked at life from both sides now, from win and loose,
and still somehow; it's lifes illusions I recall,
I really don't know life at all…

Er det offisielt høst? Jeg har iallefall vondt i halsen, og jeg nyser og drikker te mens jeg subber rundt i leiligheten i et musikalsk univers mest sannsynlig skapt av mennesker med affektive, nervøse og stressrelaterte tilstander. Det regnet i nesten hele går, og jeg har kjøpt ny paraply og funnet frem støvlene mine. Filmklubben har også startet opp igjen, og i kveld viser de Annie Hall. Selv om min fascinasjon for Woody Allen har dalt litt siden i fjor, synes jeg fremdeles mange av filmene hans er fantastiske. Annie Hall er definitivt en av dem. På filmklubbens hjemmesider står det; Det finnes mange mennesker som ikke liker Woody Allen, men det finnes ingen som ikke liker Annie Hall. Så det så.