Det er alltid gøy å oppdage ny, bra musikk, og en sjelden gang snubler jeg over musikk som er så bra at jeg blir litt hyperaktig (alt er selvfølgelig relativt) og plagsom for omverdenen. Artisten det gjelder denne gangen heter Pete Molinari og spiller en blanding av folk, country og blues med en fantastisk fin og særpreget vokal som gjør ham umulig å ikke falle for. I fjor gav han ut det kritikerroste albumet "Virtual Landslide" (uten at jeg på noen måte har fått med meg det). I morgen spiller han iallefall på Hulen, og dit skal jeg, hurra:)

Få artister klarer å forene det skjøre, triste og vakre på en så fin måte som Antony and the Johnsons, og nå har det tredje albumet - The crying light – kommet ut. Coveret viser den japanske danseren Kazuo Ohno på scenen, der han fremfører en form for absurd dans kalt "Butoh". Ifølge Antony Hegarty danser han i et (gråtende?) mystisk og kreativt lys der han uttrykker barnet og det feminine guddommelige…ikke vet jeg; men det var sikkert interessant å se på. Bildet er iallefall det.

Helt siden jeg begynte å interessere meg for bøker innen sjangeren magisk realisme (en sjanger der magiske/overnaturlige fenomener kan oppstå i en ellers realistisk handling), har jeg hatt planer om å lese "Blikktrommen" av Günter Grass. Denne boken betegnes som et av de viktigste verkene innen europeisk magisk realisme, og var en sterk medvirkende faktor til at Grass fikk Nobelprisen i litteratur i 1999, blant annet for hans evne til munter svarthet. Nå har jeg endelig somlet meg til å kjøpe den, og dette (sammen med en tendens til nerde-atferd) er en sterk medvirkende faktor til at jeg sitter hjemme og leser på en lørdagskveld. Etter noen kommentarer på forrige post og et anfall av lett nostalgi fikk jeg lyst til å ha med et bilde av Knøttet:)

Det går en liten skikkelse mellom skogens trær,
der har den gått i mange år i alt slags ruskevær.
Trett i sine føtter og i sjelen likeså,
tynget i sitt sinn av det den grubler på.

En skogsalv stanser skikkelsen, en dag den går forbi.
"Hva vil du", sier den ampert, "jeg har svært dårlig tid".
Alven svarer: "Jeg har sett deg vandre lenge; ensomme dager og netter,
kanskje jeg kan hjelpe deg med det du leter etter"?
"Jeg jakter på en kostbar skatt som finnes i skogen et sted.
Skatten vil gjøre meg meget rik, og vil gi meg lykke og fred".
Skogsalven blir bedrøvet.
"Kunnskap om dette har ikke jeg,
men jeg kan heller ikke forstå hvorfor det er så viktig for deg.
Hvis du løfter blikket litt så ser du kanskje at
skogen i seg selv er en meget kostbar skatt".
"Hva slags alvevås er dette, det tror jeg ikke på,
og om du har meg unnskyldt; jeg må dessverre gå".

Den natten blåser det opp til storm og alle søker ly,
men skikkelsen er travel, så den lar seg ikke bry.
Sliten og medtatt blir den, men så tynget i sitt sinn
at den ikke enser regnet eller stormens sterke vind. 
Den blir funnet dagen etter, men da er den ikke mer. 
Dens hender foldet sammen, så det ser ut som den ber.
Men når de ser nærmere etter, er hele favnen full
av vakre diamanter, av safirer, sølv og gull.

Det ligger en liten skikkelse under skogens trær,
der ligger den med skatten sin i alt slags ruskevær. 
Dens føtter har fått hvile og sjelen likeså,
og tunge tanker plager den ikke lengre nå.