I går på gruppe-bonding (sosialisering med veiledningsgruppen) skrev vi et dikt til Åse som feiret bursdagen sin. På daværende tidspunkt ble vi veldig fornøyde med resultatet. I dag er jeg litt mer usikker, både på hvordan diktet i utgangspunktet var og på den litterære kvaliteten over det hele…men det får bli med på bloggen likevel.

Når mørket nå har senket seg og Åse faller til ro,
faller hun alene eller faller hun som to?
Faller som epler på et tre, eller sko?
Faller som dråper av blod, om du lo.
Faller som blomster på en eng eller mo.
Klo, flo, glo, bro, dette rimer må du tro.

Det er festspill i Bergen, hurra! På onsdag skal jeg se "Og aldri skal vi skiljast" av Jon Fosse og uken etterpå "The European Lesson" med Jo Strømgren kompani. Til tross for at festspillene blant annet har blitt (urettmessig?) beskyldt for å være en elitefestival for hvite, smokingkledde, veletablerte folk med penger, gleder jeg meg veldig. De har gode studentrabatter på samtlige forestillinger og slipper forhåpentligvis inn fattige studenter med slitte Converse også.

…zupoven del ba. Mertepy ven seinur. Cofally ragdah. Jeg aner ikke hva dette betyr, men det er hentet fra en veldig bra låt iallefall…og er en del av det nye og eksepsjonelt fine albumet til Bill Callahan; Sometimes I Wish We Were An Eagle. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å være en snill og lovlydig forbruker i forbindelse med denne utgivelsen og bestilte den på vinyl fra Amazon, men etter over tre ukers venting gadd jeg ikke mer og lastet den ned fra nettet likevel (denne gang uten dårlig samvittighet). Jeg har ikke hørt mye hverken på Smog (kanskje med unntak av Rock Bottom Riser) eller det forrige albumet til Bill Callahan (som etter min mening var litt anonymt og kjedelig), men dette albumet ble jeg veldig glad i på veldig kort tid, så da får han heller være tilgitt de uanalyserbare drømmene sine. Bildet under her har egentlig ingenting med albumet å gjøre, men det fikk meg til å ønske at vi var en skog avogtil.

Litt mer opplyst og engasjert i de o store verdensproblemene, og litt forundret over manglende spontan deltakelse fra kvinnene på konferansen…det er hovedsakelig hva jeg sitter igjen med etter to dager på World Social Science Forum. Rent intuitivt hadde jeg kanskje forestilt meg et faglig miljø som var mer bevisst på å også få frem kvinnenes syn i de ulike debattene som oppstod etter foredragene…eller flere modige kvinner som nektet å sitte i salen som passive tilskuere og la mennene dominere fullstendig. En åpenlys demonstrasjon på et manglende likestilt sosialiseringsmønster som både var skuffende og tankevekkende…Som en av de ytterst få aktive kvinnelige deltakerne bemerket; "what about the women"?

Tidligere i dag fikk jeg melding fra en kompis med forespørsel om å bli med på "Samfunnsvitenskapens svar på Roskildefestivalen". Etter hvert fant jeg ut at det dreide seg om en nyopprettet konferanse kalt World Social Science Forum i regi av International Social Science Council. Målet med konferansen er å etablere en global, tverrfaglig konferanse der blant annet statsvitere, økonomer, humanister og psykologer kan møtes til dialog, debatt, ideutveksling og forskningssamarbeid på tvers av disipliner…eventuelt bare møte opp litt sånn halvveis forvirret og prøve å få med seg noe interessant på veien. Det dukker iallefall opp masse interessante foredragsholdere, blant annet Jon Elster og fredsprisvinner fra 2007; Rajendra Pachauri. Konferansen har fått tittelen "One Planet – Worlds Apart?" og finner sted i Grieghallen fra 10-12 mai.

Kommer også

Når man leser seg opp på evidensbaserte søvnbehandlingsopplegg for ørtene gang, kan ny kunnskap settes uendelig stor pris på, selv om det kanskje ikke er direkte nyttig i klinisk sammenheng. I dag har jeg lest litt om søvn og gresk mytologi. Her heter søvnens gud Hypnos, sønn av Nyx (natten) og bror av Thanatos (døden). Hypnos levde i en hule der solen aldri skinte og hadde (av og til) vinger festet til hodet. Det hendte ofte at han tok en svevetur over jorden og øste søvn av sitt slummerhorn. Med seg hadde han sønnen Morfeus som var drømmenes gud. I dagens harde virkelighet må mennesker ta kontroll over sin egen søvn. Det hadde selvfølgelig vært ganske gøy å kunne ha flydd rundt med et behjelpelig søvnøsende slummerhorn til disposisjon, men foreløpig må vi dessverre klare oss med ganske effektive, men akk så uspennende komponenter som god søvnhygiene, stimuluskontroll og søvnrestriksjon.

Hypnos og Thanatos