I går leste jeg på musikkbloggen til Dagbladet at Florence & the Machine var nominert til Mercury-prisen, og da kjente jeg et lite hurra inni meg. Det er ikke alle de nominerte jeg har hørt på (for eksempel Speech Debelle og Led Bib), men "Lungs" er iallefall et fabelaktig album som omtrent har hatt enevelde på spillelisten min de siste dagene. Akkurat nå er jeg spesielt glad i "Dog Days Are Over":

Happiness hit her like a train on a track
Coming towards her stuck still, no turning back
She hid around corners and she hid under beds
She killed it with kisses and from it she fled
With every bubble she sank with her drink
And washed it away down the kitchen sink

The dog days are over
The dog days are done
The horses are coming
So you better run

Run fast for your mother, run fast for your father
Run for your children, your sisters and brothers
Leave all your loving, your loving behind
You can't carry it with you if you want to survive

The dog days are over
The dog days are done
Can you hear the horses
'Cause here they come

And I never wanted anything from you
Except everything you had and what was left after that too, oh
Happiness hit her like a bullet in the head
Stuck from a great hight by someone who should have known better than that

The dog days are over
The dog days are gone
Can you hear the horses
'Cause here they come

I går vandret jeg og en kompis avsted til Rundemanen, det nest høyeste av de syv byfjellene i Bergen. Et sted på veien (på et av de tidspunktene da jeg trengte en pause for ikke å ramle i bakken av utmattelse) hadde vi utsikt til Isdalen. Det fikk meg til å tenke på den uhyggelige historien om Isdalskvinnen som ble funnet avkledd og utbrent i en steinrøys i Dødsdalen (et navn jeg regner med har oppstått i ettertid). Politiet konkluderte med at kvinnen hadde inntatt store mengder sovetabletter, lagt ut på tur og at den sløvende virkningen hadde fått henne til å ramle inn i et bål på veien. Jeg regner selvfølgelig med at denne konklusjonen er er resultat av grundig detektivarbeid, men tvilsomt at jeg ville gått den turen alene. Vi kom oss iallefall opp til Rundemanen uten så mye som et lite snubbel, og der var det fint, selv i guffent Bergensregn. Nå har jeg vært på 2 av de 7 byfjellene…5 to go!

Utsikt fra Rundemanen (i retning …ehm…Ulriken?).

Det er sommerferie, men sommerferie-tilværelsen er ikke som den pleier. Jeg befinner meg fremdeles i Bergen… De menneskene jeg vanligvis omgir meg med om sommeren er for langt borte til å omgi seg med, og flere av de jeg pleier å være med i Bergen resten av året er heller ikke her. Jeg har fri fra studiene, og har begynt å jobbe et nytt sted med fremmede mennesker og fremmede arbeidsoppgaver. Det føles ikke trist; men kanskje litt rart, litt utfordrende…og noe veldig fint!  Jeg har helt frivillig vært flittig hovedoppgaveskribent (iallefall de siste to dagene), og "Making shiftwork tolerable" er på vei fra Amazon.co.uk for å fremme mer flittighet og skiftarbeidstoleranse-forståelse. I kveld skal jeg henge med Øivind og Stine (som fremdeles er her, heldigvis). Kom litt seint i gang med sommerlesingen, men Tore Renbergs "Charlotte Isabel Hansen" ble nettopp avsluttet, og nå har jeg kastet meg over "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson. Den er i følge Cathrine Krøger i Dagbladet så vakker at den slår deg helt ut. Så nå sitter jeg her og gleder meg til å bli helt utslått, og tenker at en sommer i Bergen i grunn er ganske ok.