Med mitt forvirrede hode har jeg vendt nesen mot Yalom. Etter å ha pløyet gjennom tung faglitteratur proppet med seige begreper og setninger jeg må lese ti ganger før jeg er i nærheten av å skjønne hva de egentlig betyr, er Yaloms bøker som boller og brus. I boken "Å stirre på solen" omtaler han en japansk film fra femtitallet som heter "Ikiru" (Å leve). Den omhandler en middelaldrende byråkrat som rammes av magekreft, og tar et oppgjør med et liv fullt av ingenting spesielt. Meningen med livet blir plutselig viktig, og svaret må han skape selv. Siden Yaloms bøker tar slutt så altfor fort, og jeg for øyeblikket ikke er spesielt overivrig etter flere obskure psykodynamiske tolkninger av fobier, inntar jeg en mer passiv metode for læring og ser en film i stedet. Kanskje meningen med livet kan være å sitte på en huske i regnet og ta en trall…?