Lille Ola Gris ble født på en gård, på et lite og bortgjemt sted,
der vokste han opp som en ensom gris, uten noen å leke med.
De eneste andre han kjente til, var en gretten og sur gammel mann,
en melketom ku, en hårløs sau og en ilter og nebbete and.
Om dagene stod han i bingen sin, blant høy og griselort,
uten annet å ta seg til, enn å drømme seg bort.
 - til et sted der det var andre griser, der han kunne finne en venn,
 - et sted uten nebbete ender og bondens evige skjenn.

En dag kom bonden springende, riktig så glad og kjekk,
og fortalte lille Ola Gris at han skulle få reise vekk.
"Men da må du legge på deg litt, og vokse deg kjempestor,
for smågriser får ikke komme der de andre grisene bor".
Og Ola ble så glad så glad, og satte straks igang,
det eneste han gjorde var å spise dagen lang.
Men selv om Ola gledet seg, så var det ikke lett;
å stadig stappe i seg mat, selv om han var mett.

Endelig kom dagen, Ola ventet på
og så svær var han blitt, at han ikke kunne gå. 
De kjørte raskt avgårde, til dagen led mot kveld,
langs store blomsterenger, blant trær og høye fjell.
Omsider var de fremme; men det som hendte nå,
var at Ola så et skilt det stod "slakter" på.
Bonden gliste ondskapsfullt; der lurte jeg deg lett,
nå skal du inn til slakteren og bli til kotelett.

Stakkars Ola skalv sånn, i sine skjøre knær,
og plutselig så ramlet han, så altfor tjukk og svær.
Så trillet Ola nedover den bakken de kom opp,
og bonden sprang rasende etter, mens han ropte "stopp".
Men bonden måtte gi opp snart, for Ola trillet fort,
og bonden måtte sinna se på Ola trille bort.
Og kanskje triller han enda; ingen vet hva som hendte så,
kanskje noen har spist han opp med saus og surkål på.
Eller kanskje han fant noen griser, å være venner med.
Og nå tusler han rundt så fornøyd og glad, på et mye bedre sted.